Ekteskapets historie

Hvorfor gifter vi oss egentlig? Hva er det som gir oss denne lysten til å leve sammen i ekteskap – i 2012? Jeg har ikke svaret. Det er i hvert fall en romantisk luv over denne i utgangspunktet nokså uromantiske skikken. Her er i hvert fall det historiske aspektet:

Eller, hele historien kan jeg dessverre ikke fortelle, for ekteskap har vært en institusjon i flere tusen år. Ekteskapet og normene rundt det har forandret seg veldig mye i løpet av disse årene. I det nye testamentet kan man f.eks. lese at verken Paulus eller Jesus forbød flerkoneri, og i norrøne Norge hadde mektige menn gjerne flere koner (friller). Harald Hårfagre (ca. 848–933), for eksempel, var kjent for å ha svært mange friller. Frillene hadde en status som noe midt mellom elskerinne og «ekstrakone». De var ikke slaver eller såkalte haremskvinner, men ofte ressurssterke personer fra samme sosiale klasse som mannen. Barn av friller kunne faktisk ha samme arverett etter faren som «ektefødte» barn. I norsk historie fins det også flere eksempler på at frillebarn ble konger.

 

Før 1900-tallet
Den første nedskrevne loven om ekteskap i Norge er Gulatingsloven fra ca. 1260. Her blir giftemål primært omtalt som kvinnekaup – altså konehandel; en forhandling mellom familier (menn).

kontraktinngåelse aka giftemål

Fram til middelalderen kunne man i prinsippet gifte seg hvor som helst, og hvordan man ville, siden ekteskapet kun ble sett på som en juridisk avtale mellom mann og kone (eller deres familier, altså). Ekteskap var oftere basert på praktiske og økonomiske grunner enn av kjærlighet.

I løpet av middelalderen ble imidlertid kirken mer og mer involvert, og de tok etter hvert over det seremonielle – og ikke minst kontrollen over menneskenes samliv. Kristendommen ble innført i Norge i 1030, og etter kristendommens inntog ble det mer og mer vanlig med kirkelig vigsel. Med kirken kom også monogamiet i større grad, og det ble forbudt med sex utenfor ekteskapet.

Reformasjonen kom til Norge i 1536, og i 1589 ble det gjort til vilkår at ekteskap var gyldig stiftet i kirken.

Martin Luther – reformasjonens mann

Reformasjonen bidro også til du i deler av Norge kunne straffeforfølges dersom du brøt dine ekteskapelige plikter/hadde sex utenfor ekteskapet. Plutselig kunne man bli straffet med gapestokk eller fengsel – eller i beste fall bot. Her ble menn og kvinner straffet på lik linje, men dersom det ble barn av de utenomekteskapelige hurlumheiene, var det kvinnen som måtte leve med dette barnet – og da også høyst sannsynlig bli utstøtt av det gode selskap. Andelen barne- og fosterdrap var av den grunn dessverre meget høy på 1600- og 1700-tallet.

Opplysningstiden bidro «heldigvis» til at det i 1763 ble pålagt for fedre å betale for «uekte» barn. Det var imidlertid ingen ordning på det, så det hjalp dessverre svært få mødre.
Snaue hundre år etter reformasjonen, i 1687, kom kong Christian Vs Norske Lov, som fastsatte vilkårene for ekteskapsinngåelse. Denne loven var gjeldende fram til vi fikk vår egen lov i 1918.

Fra slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet kom lidenskap på moten, og «allianseekteskap» ble mer vanlig. Det gikk altså an å velge make i større grad enn tidligere. Økonomi og klasse var imidlertid en viktigere faktor enn kjærlighet, og ekteskapet var fortsatt en kontrakt mellom menn; kvinnen ble sjelden hørt med mindre hun ville det samme som faren sin.

Brudeferden i Hardanger av Tidemand og Gude. Romantisk og flott, men dette er mest sannsynlig også et allianseekteskap.

 

1900-tallet og fram til i dag
1900-tallet har satt standarden for ekteskapsformen slik vi kjenner den i dag. Mye av moralsynet vi har i Norge i dag, ble også formet i denne perioden. Stemmeretten ble innført etter hvert for begge kjønn, og selvstendighet ble sakte men sikkert mer akseptert og verdsatt. Ekteskap basert på kjærlighet ble litt mer normalt, og fenomenet dating gjorde sitt inntog på 1920-tallet.

Fram til 1960 var de fleste i Norge bundet til nærmiljøet, og man tok i større grad til takke med «nabogutten». Siden økonomien også var nokså vanskelig på denne tiden, var det tryggeste man kunne gjøre å gifte seg – og forbli gift av økonomiske årsaker og av hensyn til barna. Fortsatt spilte økonomi og fornuft til dels en større rolle enn kjærlighet.

På 1960- og 70-tallet ble sex før ekteskap og samboerskap mer vanlig. Kommunikasjonsformene ble også ytterligere utviklet, med TV, radio og bil, og dette sammen med at økonomien ble sterkere, gjorde folk friere til å reise rundt i landet og i verden for å blant annet utdanne seg, jobbe – eller finne en make. Kjærlighet mellom homofile og lesbiske ble i tillegg bittelitt mer akseptert, og samtidig som den nye ekteskapsloven kom i 1972 (endret for første gang siden 1918), der blant annet samboerskap ble tillatt, ble også forbudet mot homofili avskaffet.

I 1993 kom partnerskapsloven, som en parallell til ekteskapsloven, en lov som likestilte lesbiske og homofile par med heterofile, gifte par når det kom til arv, formueforhold, skatt og forsikring. Felles ekteskapslov, som likestiller heterofile, homofile og lesbiske, fikk vi ikke før i 2009. Kirken har imidlertid ikke akseptert dette, og lar ikke homofile og lesbiske få gifte seg i kirken.

Ifølge SSB lever 67 prosent av den norske befolkning i samliv per 2011. Ett av fire par er samboere, mens resten er gifte. Ulempen med samboerskap versus det å være gift, er at det aldri har blitt innført noen lov for denne boformen. Samboere oppfordres til å inngå juridiske kontrakter, men ifølge DNB og Ispos MMI, har kun en av fem samboerpar skrevet samboeravtale, mens kun 13 prosent har skrevet testament. Gjør man alt riktig, vil man som samboer kunne få like rettigheter som gifte.

Det er ulike grunner til hvorfor man gifter seg anno 2012. For noen er det religion, for andre er det tradisjon – og for andre igjen er det kanskje en blanding av disse. En markering av at du har truffet den du elsker, er det i hvert fall i de fleste tilfellene.

Og en ting er i hvert fall sikkert: I 2012 har vi mer valgfrihet enn noen sinne. Om man velger å gifte seg eller ikke, er opp til hver enkelt, men hvis du skal gifte deg, vet du i hvert fall hvor du finner forlovelsesringer, gifteringer - og gaver :-)

tt

Flashmob proposals

En trend som har tatt ganske av i USA det siste året, er fenomenet Flash mob. Første gang det ble gjennomført en flashmob var på Manhattan i mai 2003, og etter det har det blitt en greie som har dukket opp med jevne mellomrom. Første gangen undertegnede la merke til en flashmob var etter Michael Jacksons død, da en gruppe i Stockholm danset etter «Beat it» på hhv. Sergels Torg og Stureplan.

En flashmob er rett og slett betegnelsen på når en større gruppe mennesker samler seg og gjør noe spesielt, ofte ut av ingenting – og at de gjerne smelter inn i folkemengden igjen på samme måte som de oppsto. Flashmob har som oftest apolitisk karakter, og er med andre ord stort sett bare for å underholde.

Mobiliseringen til flashmob foregår som oftest via moderne teknologi, og da primært via sosiale medier. Det er også vanlig at flashmob filmes, gjerne med to eller flere kameraer, og legges ut på sosiale medier.

I det siste har det også dukket opp flere videoer av folk som kombinerer flashmob og frierier. Søker du på flashmob proposals på for eksempel YouTube, finner du ekstremt mange søte frierier (og noen ganske kleine og/eller ekstreme). Nå er vel dette mest et amerikansk fenomen (som så mye annet når det gjelder frierier og overdrivelse), som jeg ikke har sett noen eksempler på i Norge enda. Uansett er fenomenet «nå må jeg imponere jenta sånn at hun vil ha meg» ikke akkurat noe nytt fenomen.

Jeg har funnet mine favoritter, og deler dem herved med dere – til glede, fornøyelse, inspirasjon eller den store kleinhetsfølelsen:

Så hvis du skal fri, er det kanskje ikke bare ringen som må imponere – det er måten du frir på også.

Tenk litt på det – og lykke til!

 

tt

Forskjellige jenter – forskjellige former

Det finnes mange slags jenter, det finnes mange slags smykker – og det finnes mange slags diamantformer. Selv om vi i Tesori Diamanter har ganske god peiling på alle tre temaene, er det kanskje det siste vi kan mest om.

Diamantslip og -form er i utgangspunktet to litt forskjellige ting. Formen handler mest om omrisset på steinen, mens slipet handler om fasettene i steinen – hvordan de slipes i forhold til hverandre for å oppnå best og mest mulig briljans. Det er de forskjellige slipene jeg konsentrerer meg om her.

Jeg har skrevet litt om cut/slip tidligere her på bloggen, men jeg kommer til å skrive mer om anatomi, symmetri og GIA-sertifikat, spesielt for briljantslipet, senere.

Det runde diamantslipet – det aller vanligste. Over 75 % av diamantene som selges i dag er rund briljant.

For det er nemlig briljantslipet, med den runde, klassiske diamantformen, som er den det mest vanlige og kjøpte diamantslipet. Det er ikke så rart, faktisk, for det er dette slipet som er det mest proporsjonert ideelle – det som får fram mest og best lys og briljans. Det er også på grunn av sistnevnte at den runde diamanten kalles nettopp en briljantslipt diamant. Diamanter slipes i henhold til nøye utviklede matematiske formler, og den briljantslipte diamanten består av 57 fasetter (flater).

Princess cut

Prinsesseslipt diamant, eller princess cut, er det nest mest vanlige slipet i Norge. Det er også et av de slipene som har mest briljans av de firkantede slipene. Prinsesseslipet er rimeligere enn briljantslipet, fordi man får brukt mer av rådiamanten. Prinsesseslipte diamanter er veldig vanlig i rekke-/allianseringer, men de funker også veldig fint som enstensringer – kanskje spesielt siden man får en større stein for pengene.

Smaragdslipt diamant

Smaragdslipte diamanter er, som navnet kanskje tilsier, et slip som ble utviklet for smaragder, og ikke diamanter. Som jeg har skrevet tidligere, er smaragden en ganske hard stein (7,5-8 på MOHs skala). Den er også kjent for å ha en del inneslutninger. Disse to faktorene sammen gjør smaragden ganske sårbår – den kan lett sprekke – og er derfor vanskelig å slipe.

Smaragdslipet, som er rektangulært med kuttede hjørner og «trappefasetter», er altså utviklet med dette som utgangspunkt, og det ble etter hvert klart at også andre steiner enn smaragden kledde dette slipet – og da spesielt diamanten. Sammenliknet med prinsesseslipet vil nok mange hevde at smaragdslipet er mer elegant, men prinsesseslipet har mer brillians, og er dermed penere sånn sett.

Ovalslipt diamant

Ovalslipte diamanter er vel strengt tatt bare en oval form for den briljantslipte, runde diamanten. Dette slipet passer for de som vil ha en diamant litt utenom det vanlige, men som ikke vil miste brilliansen. Det er imidlertid viktig at den er slipt riktig, da det er vanskeligere å oppnå riktig symmetri for en ovalslipt diamant enn en rund. Ovalslipte diamanter får gjerne fingrene til å se lengre og slankere ut, og er for øvrig veldig elegant og klassisk.

Ovalslipte diamanter er en sjeldenhet i vanlige sortiment i Norge, men selve ovalformen er imidlertid veldig vanlig for fargesteiner sittende i midten på såkalte Diana-ringer.

Dråpeslipt diamant

Dråpeslipte, «teardrop» eller pæreslipte diamanter. Kjært barn har mange navn, og denne typen slip er intet unntak. Dråpeslipte diamanter er klassiske, og gir kanskje et mer kongelig preg enn et bling-preg. Dråpeslipte diamanter setter høye krav til kvalitet diamanten og riktig slip; blir «dråpen» feilproporsjonert, er det fare for at det oppstår en mørk flekk i diamanten, slik bildet til høyre viser.

Mange lurer på hvilken vei man skal ha dråpeslipte diamanter. Svaret er at det ikke er noe svar, men det ser ut som de fleste velger å bruke den med «spissen» mot neglene – at dette virker «slankende» på fingrene.

Den grønne diamanten Dresden Green, som tidligere har blitt omtalt på bloggen, er slipt i dråpeform. Det samme er del nummer av fire og ni Cullinandiamanten, Cullinan IV og Cullinan IX. 

Hjerteformet diamant

Hjerteformet diamantslip er superromantisk, men praktisk sett er det bare en dråpeformet diamant med et hakk i toppen. Forutsetningene for riktig slip gjelder også her – god symmetri er alfa og omega også for hjerteformede diamanter.

Navette

Navetteslipte diamanter har en stor fordel: Den ser gjerne større ut enn det den faktisk er. Navetteslipte diamanter (eller marquise, som den også kalles) er en enda smalere versjon av den ovalslipte diamanten, og har dermed de samme forutsetningene med tanke på briljans. Navetteslipte diamanter står gjerne sammen med andre typer slip på en ring – gjerne med en rund, ovalslipt eller prinsesseslipt diamant på hver side av steinen. Den står imidlertid også veldig fint alene.

Radiantslipt diamant

Radiant konkurrerer med prinsesseslipet om å være det slipet med mest briljans av de rektangulære slipene, og har antakelig allerede vunnet. Radiant-slipet er nemlig spesielt utviklet for å være en vinner når det gjelder stil og briljans – og er på en måte en blanding av smaragdslipet og briljantslipet. Til tross for dette er radiant et lite kjent slip her til lands, noe som er synd, siden den er såpass vakker. 70 fasetter bidrar til ekstrembriljans, og er dermed virkelig verdt å sjekke ut for den som er på utkikk etter noe som blir lagt mer en godt merke til.

Asscherslipet

Asscherslipet er et slip som ble funnet opp av Asscher-brødrene i 1902. Asscherslipet er egentlig bare en kvadratisk versjon av smaragdslipet, med de samme «trappefasettene» og kuttede hjørner. Slipet var egentlig ikke noe særlig etterspurt før Aidan i Sex and the City ga Carrie en forlovelsesring med en diamant i asscherslip (ring nummer to, altså – den ringen Carrie fant i bagen til Aidan var en dråpeformet ring med gult gull rundt. Og spør du meg, var den også ganske fin.), og etter dette har slipet blitt særdeles etterspurt spesielt i USA.

Puteslipt diamant

Puteslipet er kanskje det slipet som har blitt brukt lengst, og kan dermed med hell brukes som et symbol for tradisjon. Cullinan II, diamanten som står midt på fronten av Imperial State Crown of Great Britain, er blant annet puteslipt. Navnet kommer rett og slett av at diamanten ser ut som en pute: Den er firkantet med avrundede hjørner og store fasetter. Puteslipte diamanter passer kanskje best på en kongelig krone, men tar seg også ganske så godt ut på en forlovelsesring, helt alene.

Puteformen finner du også igjen i fargestein her, på blant annet røkkvarts-ringen Marrone.

Hvilket slip passer best for deg eller for jenta di?

Rund, prinsesse, smaragd, asscher, navette, oval, radiant, dråpe, hjerte og pute

tt

 

Historiske diamanter: Hope-diamanten

Hope-diamanten er en av de kanskje mest myteomspunne diamantene som finnes, og skal ha vært inspirasjonen til historien om Havets hjerte i filmen Titanic fra 1997.

Hope-diamanten – slik den ser ut i dag, 45,52 carat

Ifølge legenden skal Jean Baptiste Tavernier ha stjålet diamanten fra en statue av hinduguden Rama Sita, og at tyveriet fikk Rama Sita til å forbanne den blå steinen for alltid.

Denne historien skal imidlertid visstnok komme fra eieren Pierre Cartier, som i 1910 fant på historien for å få diamanten til å øke i verdi. Gjennom 300 år har imidlertid brorparten av Hope-diamantens eiere ikke akkurat hatt hellet med seg.

Hope-diamanten ble smuglet ut av India en gang på midten av 1600-tallet. Det var den franske juveleren Jean Baptiste Tavernier som tok den med seg, og ifølge historikere hadde han høyst sannsynlig kjøpt diamanten ulovlig, siden det i motsetning til mye annet denne juveleren kjøpte i India i løpet av årene 1631-1668, ikke fantes dokumenter på akkurat denne steinen. Uansett hvordan han klarte å få tak i diamanten, var det nok ikke særlig sannsynlig at inderne ville ha den i landet sitt; blå er nemlig hinduistdødsguden Yamas farge, og representerer død og fordervelse.

Den blå fargen i Hope-diamanten skyldes mikroskopiske spor av grunnstoffet bor, og blå diamanter er svært sjeldent. Da Hope-diamanten som rådiamant ble smuglet/importert til Europa, veide den 122 carat, men den ble slipt til 67,5 carat i 1673. I 1673 var diamanten i Ludvig 14. sin eie, kjøpt for 893 731 livres, eller rundt 42 millioner kroner, av Tavernier – som i tillegg fikk tittelen Baron etter kjøpet.

Tavernier ble imidlertid senere drept av villhunder i Russland.

Ludvig 16. av Frankrike

Diamanten var i det franske kongehusets eie helt fram til den franske revolusjonen, da en av den franske revolusjons foregangsmenn, Georges Danton, konfiskerte diamanten fra Ludvig 16. Danton fryktet at Ludvig 16. ville bruke juvelene sine til å bestikke Europas kongelige til å igjen komme til makten, og ga dermed ordre om å konfiskere dem. Sent om natten 16. september 1792 ble imidlertid diamanten stjålet av ukjente gjerningsmenn, og den blå diamanten forsvant.

Ludvig 16. ble som kjent halshogd i 1793, samme år som sin kone Marie Antoinette.

Tyveriet har aldri blitt oppklart, men det ryktes om at diamanten ble brukt som bestikkelse fra de franske revolusjonærene til hertugen av Braunschweig, Karl Wilhelm Ferdinand, som ledet de prøyssiske og østerrikske hærene som angrep det revolusjonære Frankrike i 1792. Beslutningen hertugen tok 18. september om å trekke seg uten kamp, kan ifølge ryktene ha en god forklaring.

Tjue år etter tyveriet, dukket det opp tre blå diamanter, presentert av juvelér Daniel Eliason. Selgeren av diamantene var ukjent. Disse diamantene var høyst sannsynlig den samme blå diamanten som ble stjålet fra Ludvig, nå delt i tre. Diamanten ble kjøpt av den engelske kong George 4., som hadde diamanten helt til sin død i 1830. Kong George ble erklært sinnssyk og det viste seg etter hans død at han også hadde opparbeidet seg en masse gjeld, og den blå diamanten måtte tvangsselges fra boet.

Henry Philip Hope – mannen som ga navn til denne berømte diamanten.

Den irske juveleren Henry Phillip Hope var kjøper av diamanten, som ble værende i Hope-familien de neste 71 årene. I løpet av disse årene fikk også diamanten sitt navn. Da Hope-familien i 1902 gikk konkurs, begynte ryktene å svirre rundt den forbannede diamanten – ikke minst på grunn av en rekke mistenkelige dødsfall i familien.

Simon Frankel kjøpte diamanten i 1901, og fikk den over til USA. Her skiftet den eiere en rekke ganger:

Sultan Abdul Hamid

• Jacques Colet kjøpte Hope-diamanten fra Simon Frankel. Han begikk senere selvmord.
• Prins Ivan Kanitovski kjøpte den fra Colet. Han ble drept av russiske revolusjonære.
• Kanitovski lånte bort diamanten til sin elskerinne, som senere ble myrdet – av ham.
• Simon Mencharides (eier av diamanten i 1908), ble drept sammen med sin kone og sine barn.
• Sultan Abdul Hamid kjøpte Hope-diamanten i 1909 og ble styrtet under en revolusjon samme år

 

Familien Cartier fikk i 1910 kjøpt diamanten for tre millioner kroner, en pris som avspeilet diamantens rykte.

Forbannelsen den yngste sønnen i Cartier-familien fant på, som jeg nevnte innledningsvis, viste seg å være fornuftig, for den styrtrike Evalyn Walsh McLean ble fascinert av historien og fikk sin mann Ned til å kjøpe diamanten for 10 millioner kroner i 1911. Ned var eier av Washington Post, og familien var svært rike. I 1919 omkom deres ni år gamle sønn i en bilulykke, og ikke lenge etter ble Ned erklært sinnssyk. Washington Post fikk også økonomiske problemer, og ble tvangssolgt i 1933. Datteren til Ned og Evalyn skal også ha dødd av en overdose, og Evalyn skal selv ha vært avhengig av morfin.

Evalyn Walsh McLean, avbildet med Hope-diamanten rundt halsen

Da Evalyn Walsh McLean døde i 1947, hadde hun såpass stor gjeld at diamanten ble solgt for å dekke kreditorenes krav. Kjøperen her var juveler Harry Winston, som hadde diamanten fram til 1958, da den ble solgt til det nasjonale Smithsonian Institution i Washington – der den står utstilt den dag i dag. Og hvor det er mulig å besøke den.

Hvis man tør.

Det skal også nevnes at postmannen som brakte Hope-diamanten fra Winstons butikk i New York til Smithsonian Institution, senere ble alvorlig skadet i en bilulykke – og i tillegg fikk huset sitt nedbrent.

 

tt