Cullinan-diamanten på 232 carat

Nok en gedigen hvit diamant har blitt funnet i den kjente diamantgruven, Cullinan-gruven. Det var øst for den Sørafrikanske byen Pretoria at en diamant hele på 232 carat ble gravd ut tidligere i denne måneden. Den enorme diamanten anslås å være verdt et sted rundt 130 millioner norske kroner.

Cullinan-diamanten

Diamanten som nylig ble funnet i gruven eies i dag av Diamantselskapet Petra Diamonds. De uttaler følgende om den 232 carat store stenen: ”Den er av eksepsjonell størrelse, er svært klar og et praktfullt eksempel på de store diamantene som denne gruven er kjent for”. Petra Diamonds, som er basert i London, eier totalt seks diamantgruver, hvorav fem befinner seg i Sør-Afrika, og en i Tanzania.

Bilde

Det er riktignok ikke bare store hvite diamanter Cullinan-gruven er kjent for. Vi trenger ikke gå lengre tilbake enn i juli tidligere i år hvor det ble funnet en blå diamant på litt over 122 carat i gruven, mens i januar gravde de ut en blå diamant på «bare» 29,8 carat.

Sist Petra Diamonds solgte en diamant i samme kategori som denne fikk selskapet svimlende 300 millioner kroner for den. Det var en hvit uslepet diamant på 507 carat. Prisen Petra Diamonds fikk for stenen satte den gang ny rekord for en diamant i denne kategorien.

Verdens dyreste diamant

Winston Legacy, en pæreformet diamant på 101,73ct, satte nylig prisrekord hos auksjonshuset Christie’s i Geneve.

Diamanten ble funnet i en mine i Botswana, og det har tatt 21 måneder å slipe den til formen den er i nå, og ble solgt for. Diamanten er i kvaliteten River (usedvanlig hvit), er fullstendig flawless (ingen ytre eller indre uklarheter), og ble ikke helt uventet kjøpt av juvelfirmaet Harry Winston. Det er de som har gitt diamanten navnet «Winston Legacy» – et symbolsk navn for å markere arven etter Harry Winston, siden selskapet nylig ble kjøpt opp av Swatch Group.

Og summen? Svimlende $26.7 – over 156 millioner norske kroner. Og med det er Winston Legacy verdens dyreste diamant.

winston_harry

PS: Verdens mest berømte diamant er imidlertid fortsatt Cullinan 1. Den har jeg skrevet om her.

 

tt

Historiske diamanter: Hope-diamanten

Hope-diamanten er en av de kanskje mest myteomspunne diamantene som finnes, og skal ha vært inspirasjonen til historien om Havets hjerte i filmen Titanic fra 1997.

Hope-diamanten – slik den ser ut i dag, 45,52 carat

Ifølge legenden skal Jean Baptiste Tavernier ha stjålet diamanten fra en statue av hinduguden Rama Sita, og at tyveriet fikk Rama Sita til å forbanne den blå steinen for alltid.

Denne historien skal imidlertid visstnok komme fra eieren Pierre Cartier, som i 1910 fant på historien for å få diamanten til å øke i verdi. Gjennom 300 år har imidlertid brorparten av Hope-diamantens eiere ikke akkurat hatt hellet med seg.

Hope-diamanten ble smuglet ut av India en gang på midten av 1600-tallet. Det var den franske juveleren Jean Baptiste Tavernier som tok den med seg, og ifølge historikere hadde han høyst sannsynlig kjøpt diamanten ulovlig, siden det i motsetning til mye annet denne juveleren kjøpte i India i løpet av årene 1631-1668, ikke fantes dokumenter på akkurat denne steinen. Uansett hvordan han klarte å få tak i diamanten, var det nok ikke særlig sannsynlig at inderne ville ha den i landet sitt; blå er nemlig hinduistdødsguden Yamas farge, og representerer død og fordervelse.

Den blå fargen i Hope-diamanten skyldes mikroskopiske spor av grunnstoffet bor, og blå diamanter er svært sjeldent. Da Hope-diamanten som rådiamant ble smuglet/importert til Europa, veide den 122 carat, men den ble slipt til 67,5 carat i 1673. I 1673 var diamanten i Ludvig 14. sin eie, kjøpt for 893 731 livres, eller rundt 42 millioner kroner, av Tavernier – som i tillegg fikk tittelen Baron etter kjøpet.

Tavernier ble imidlertid senere drept av villhunder i Russland.

Ludvig 16. av Frankrike

Diamanten var i det franske kongehusets eie helt fram til den franske revolusjonen, da en av den franske revolusjons foregangsmenn, Georges Danton, konfiskerte diamanten fra Ludvig 16. Danton fryktet at Ludvig 16. ville bruke juvelene sine til å bestikke Europas kongelige til å igjen komme til makten, og ga dermed ordre om å konfiskere dem. Sent om natten 16. september 1792 ble imidlertid diamanten stjålet av ukjente gjerningsmenn, og den blå diamanten forsvant.

Ludvig 16. ble som kjent halshogd i 1793, samme år som sin kone Marie Antoinette.

Tyveriet har aldri blitt oppklart, men det ryktes om at diamanten ble brukt som bestikkelse fra de franske revolusjonærene til hertugen av Braunschweig, Karl Wilhelm Ferdinand, som ledet de prøyssiske og østerrikske hærene som angrep det revolusjonære Frankrike i 1792. Beslutningen hertugen tok 18. september om å trekke seg uten kamp, kan ifølge ryktene ha en god forklaring.

Tjue år etter tyveriet, dukket det opp tre blå diamanter, presentert av juvelér Daniel Eliason. Selgeren av diamantene var ukjent. Disse diamantene var høyst sannsynlig den samme blå diamanten som ble stjålet fra Ludvig, nå delt i tre. Diamanten ble kjøpt av den engelske kong George 4., som hadde diamanten helt til sin død i 1830. Kong George ble erklært sinnssyk og det viste seg etter hans død at han også hadde opparbeidet seg en masse gjeld, og den blå diamanten måtte tvangsselges fra boet.

Henry Philip Hope – mannen som ga navn til denne berømte diamanten.

Den irske juveleren Henry Phillip Hope var kjøper av diamanten, som ble værende i Hope-familien de neste 71 årene. I løpet av disse årene fikk også diamanten sitt navn. Da Hope-familien i 1902 gikk konkurs, begynte ryktene å svirre rundt den forbannede diamanten – ikke minst på grunn av en rekke mistenkelige dødsfall i familien.

Simon Frankel kjøpte diamanten i 1901, og fikk den over til USA. Her skiftet den eiere en rekke ganger:

Sultan Abdul Hamid

• Jacques Colet kjøpte Hope-diamanten fra Simon Frankel. Han begikk senere selvmord.
• Prins Ivan Kanitovski kjøpte den fra Colet. Han ble drept av russiske revolusjonære.
• Kanitovski lånte bort diamanten til sin elskerinne, som senere ble myrdet – av ham.
• Simon Mencharides (eier av diamanten i 1908), ble drept sammen med sin kone og sine barn.
• Sultan Abdul Hamid kjøpte Hope-diamanten i 1909 og ble styrtet under en revolusjon samme år

 

Familien Cartier fikk i 1910 kjøpt diamanten for tre millioner kroner, en pris som avspeilet diamantens rykte.

Forbannelsen den yngste sønnen i Cartier-familien fant på, som jeg nevnte innledningsvis, viste seg å være fornuftig, for den styrtrike Evalyn Walsh McLean ble fascinert av historien og fikk sin mann Ned til å kjøpe diamanten for 10 millioner kroner i 1911. Ned var eier av Washington Post, og familien var svært rike. I 1919 omkom deres ni år gamle sønn i en bilulykke, og ikke lenge etter ble Ned erklært sinnssyk. Washington Post fikk også økonomiske problemer, og ble tvangssolgt i 1933. Datteren til Ned og Evalyn skal også ha dødd av en overdose, og Evalyn skal selv ha vært avhengig av morfin.

Evalyn Walsh McLean, avbildet med Hope-diamanten rundt halsen

Da Evalyn Walsh McLean døde i 1947, hadde hun såpass stor gjeld at diamanten ble solgt for å dekke kreditorenes krav. Kjøperen her var juveler Harry Winston, som hadde diamanten fram til 1958, da den ble solgt til det nasjonale Smithsonian Institution i Washington – der den står utstilt den dag i dag. Og hvor det er mulig å besøke den.

Hvis man tør.

Det skal også nevnes at postmannen som brakte Hope-diamanten fra Winstons butikk i New York til Smithsonian Institution, senere ble alvorlig skadet i en bilulykke – og i tillegg fikk huset sitt nedbrent.

 

tt

Historiske Diamanter: Dresden Green

Dresden Green, eller Den grønne Dresden, er en grønn diamant på hele 41 carat. Grønne diamanter er svært sjeldne, og denne skal i tillegg være fullstendig flawless – altså uten noen uklarheter i det hele tatt.

Dresden Green er også kjent som diamanten som måtte evakueres to ganger:

Under syvårskrigen 1756-1763 måtte den evakuere til den gamle fjellfestningen Königstein sørøst i Dresden.

The Green Valut: Pretiosensaal (Hall of Treasures) i 1904 – ble ødelagt i 1945

Under andre verdenskrig ble Dresden Green, sammen med andre kulturskatter, igjen brakt i sikkerhet i Königstein. Dermed overlevde den grønne diamanten de alliertes bombeangrep, som vi alle vet fullstendig ødela store deler av byen. Da sovjetiske styrker erobret de østlige delene av Tyskland våren 1945, fant de diamanten og tok den med til Moskva. Der var den helt til 1958, da den kom tilbake til Dresden – og der står den utstilt den dag i dag.

Det andre Golden Fleece-ornamentet – Dresden White er diamanten på toppen

Flaksen under de to krigene kan nok komme av den noe uheldige starten den grønne diamanten hadde. Den var nemlig ikke særlig populær, stakkar. Diamanten ble tilbudt til to monarker, uten å bli solgt: først til Kong George (1741-1727) for £10 000, senere til Frederick Augustus I (1694-1753) for £30 000. Når man har i mente at sistnevnte var en mektig smykkesamler, med et eget hvelv for sine edelstener, er dette meget mystisk.

Frederick Augustus II (1733-1763), også kjent som August II der Starke, ble imidlertid steinens eier, etter å ha kjøpt den av en nederlandsk kjøpmann i 1741 ved Leipzig Fair. Prisen skal ha vært rundt 400 000 Prøyssiske thaler. Frederick Augustus II satte Dresden Green inn i sin Golden Fleece-dekorasjon, senere også sammen med Dresden White, en 49,71ct-diamant. I 1768 ble dekorasjonen demontert, og Dresden Green ble satt inn i et ornament på en hattenål.

Denne hattenålen eksisterer den dag i dag.

Dresden Green slik den ser ut i dag

De gangene hattenålen ikke var i bruk, lå den oppbevart i hvelvet Green Valut (Grünes Gewölbe) – det samme hvelvet som nevnt ovenfor. The Green Valut finnes i vestre del av Dresden Castle, og fungerer i dag som museum. Her ligger fortsatt Dresden Green, sammen med en stor smykkesamling, og der har den ligget hele tiden, med unntak av tiden da den lå i sikkerhet i Köningstein, da den ble oppbevart i Moskva – og i 2000 da den tok seg en tur over havet og var utstilt hos Harry Winston Jewelers på 5th Avenue i New York, og på The Smithsonian Institution i Washington DC, der den var utstilt i Harry Winston-paviljongen sammen med Hope-diamanten (som jeg sikkert kommer til å skrive om senere). 

Diamanter er ikke bare diamanter: De får deg også til å skrive rekordlange setninger.

 

tt

Historiske diamanter: Cullinan-diamantene

Jeg har tidligere skrevet om diamanten Koh-i-noor, som opprinnelig var på 186 carat. Ble du imponert over det, vil du definitivt bli imponert over Cullinan-diamantene – opprinnelig Cullinan-diamanten – som var på hele 3 106 carat!

Det er vel ganske åpenbart: Cullinan er den aller største rådiamanten av smykkekvalitet som noen gang er funnet. Den ble funnet i Sør-Afrika i 1905, og ble navngitt av Thomas Cullinan, som var gruvens eier.

En glassmodell av hvordan Cullinan så ut før den ble delt opp

I 1906 skulle diamanten til London, fordi den skulle gis i fødselsdagsgave til Kong Edvard 7. i 1907. Å sende en såpass stor diamant på en ferd fra Sør-Afrika til London, var i 1907 ikke så veldig trygt, så Cullinan skulle ifølge ryktene ha sendt en kopi av glass i et innleid dampskip – mens den riktige diamanten ble sendt per rekommandert post.

På vei til London havnet diamanten hos eksperter i Asscher i Amsterdam, som brukte et år på å granske den. De delte Cullinan opp i ni deler. Resultatet ble blant annet verdens største diamant*, Cullinan I (eller The great star of Africa), som veier 530,2 carat.

Cullinan II
(The lesser star of Africa) veier 317,4 carat. De er begge deler av dagens britiske kronjuveler, og sitter i hhv. det kongelige septer og i kronen “Imperial State Crown of Great Britain”.

Imperial State Crown of Great Britain – Cullinan II er plassert helt foran

De resterende sju diamantene, Cullinan III til IX, er på hhv. 94,4 carat, 63,6 carat, 18,8 carat, 11,5 carat, 8,8 carat, 6,8 carat og 4,4 carat.

Cullinan III og IV utgjør sammen denne brosjen

Cullinan III og IV henger sammen i en brosje. Cullinan V, VI, VII og VIII ble alle brukt til juvelene Dronning Mary brukte under Delhi Durbar i 1911, hhv i en brosje, et anheng og en brosje.

Den siste diamanten, og også den minste på knøttlite 4,4 carat, er på en ring. Denne er, som de andre, også en del av de britiske kronjuvelene.

Cullinan IX – den minste av de ni Cullinan-diamantene

Hva ville du gjort dersom du fant en så stor diamant som Cullinan opprinnelig var? Ville du delt den opp i flere små, solgt den – eller ville du hatt den til pynt i stua, kanskje?

 

tt

 

 

*Cullinan I var verdens største diamant helt til 1985, da Golden Jubilee ble funnet. Denne var på hele 545,67 carat – og er det fortsatt.

Historiske diamanter: Koh-i-Noor

Koh-i-noor er en diamant på hele 106 carat. 106 carat er ganske gedigent, men det er ingenting i forhold til hva den opprinnelige størrelsen var – nemlig 186 carat! Koh-i-Noor er persisk og betyr «Fjell av lys» eller «Det skinnende fjell».

Myten sier at den som eide Koh-i-noor hersket over hele verden. Ingen vet riktig hvor steinen oppsto første gang, men det har blitt hevdet at den stammer fra før Kristus. De første indikasjonene på dens eksistens er fra 1304, da den indiske Rajah av Malwa eide steinen. Senere skal Mogul Babur ha vært eier av steinen – han nevner den i sine memoarer. Mogulene hadde diamanten helt til 1739, da Nadir Shah av Persia, en maktsyk mann som tidligere hadde vært slave, tok over diamanten. Hvordan han fikk til dette, strides de lærde om, men det er to historier som går igjen:

Den ene er at han fikk diamanten av keiser Mohammed Shah, etterfølgeren av de engang allmektige modulene; en alkoholisert og dameglad fyr, mot at Nadir ikke skulle ta livet av ham og hans kone.

Den andre historien, og denne er den mest fortalte, er at Nadir Shah foreslo et bytte av turbaner, etter å ha hørt rykter om at Mohammed Shah gjemte diamanten i turbanen. På denne tiden var det respektløst å ikke si ja til en slik byttehandel, som skulle være tegn på broderskap og evig vennskap, så moguletterfølgeren hadde dessverre ikke noe valg.

Da keiseren av Persia senere denne kvelden utfoldet turbanen og fant diamanten, skal han ha utbrutt «Koh-i-Noor» – og dermed var diamanten døpt.

Ranjit Singh – Lion of the Punjab»

Koh-i-Noor vandret rundt i Østen i lang tid, før den i starten av 1800-tallet havnet hos Maharajaen Ranjit Singh, «Lion of the Punjab». Da han i 1839 lå for døden, bestemte han at Koh-i-Noor skulle doneres til et tempel. Hans yngste sønn, Duleep Singh, ble kronet til konge i 1843, bare fem år gammel. Han ble imidlertid avsatt i 1849, da britene erobret Punjab. Duleep var da elleve år, og ble tatt vare på av Dr. John Login.

Britene fikk da fatt i Koh-i-Noor, og Ranjit Singh sitt dødsønske ble dermed ikke en realitet: Britene ville at Koh-i-Noor skulle gis i gave til Dronning Victoria. Duleep Singh ble utpekt til å overrekke diamanten til dronningen. Grunnen til dette, var at det var strenge regler som sa at gaver kun kunne utveksles mellom likeverdige.

13 år gamle Singh ble dermed satt på et skip til Storbritannia, og diamanten ble overrakt som et tegn på hans anerkjennelse av det britiske overherredømmet.

Diamanten ble delt og slipt for å få en bedre glans, og endte opp i størrelsen den er i nå – 106 carat. Koh-i-Noor ble sammen med 2 000 andre diamanter montert i Dronning Victorias tiara. Senere ble den flyttet derfra til den kronen Dronning Elizabeth (dronningmoren) hadde på seg under kroningen i 1937. Hun bar denne kronen ved spesielle anledninger – den lå også på kisten hennes under begravelsen i 2002.

Sist vi så Koh-i-Noor var i forbindelse med Dronning Elizabeths jubileum tidligere i sommer, og for de som skal til London i løpet av sommeren, er den stilt ut i Buckingham Palace, sammen med resten av kronjuvelene, i forbindelse med jubileet.

Det er flere berømte diamanter i kronjuvelsamlingen til det britiske kongehuset, så dette blir nok ikke siste gangen disse blir nevnt.

Koh-i-Noor i størrelsen den har per i dag: 106 carat

Og for de som lurer på hvordan det gikk med Duleep Singh: Han levde i britisk eksil fram til sin død, og ble en nær venn av Dronning Victoria. Hun skal blant annet ha uttalt at «Those eyes and those teeth are too beautiful» om sin indiske venn. Singh er regnet som den første Sikh i Storbritannia. Han døde i Paris i 1853.

tt