Historiske diamanter: Hope-diamanten

Hope-diamanten er en av de kanskje mest myteomspunne diamantene som finnes, og skal ha vært inspirasjonen til historien om Havets hjerte i filmen Titanic fra 1997.

Hope-diamanten – slik den ser ut i dag, 45,52 carat

Ifølge legenden skal Jean Baptiste Tavernier ha stjålet diamanten fra en statue av hinduguden Rama Sita, og at tyveriet fikk Rama Sita til å forbanne den blå steinen for alltid.

Denne historien skal imidlertid visstnok komme fra eieren Pierre Cartier, som i 1910 fant på historien for å få diamanten til å øke i verdi. Gjennom 300 år har imidlertid brorparten av Hope-diamantens eiere ikke akkurat hatt hellet med seg.

Hope-diamanten ble smuglet ut av India en gang på midten av 1600-tallet. Det var den franske juveleren Jean Baptiste Tavernier som tok den med seg, og ifølge historikere hadde han høyst sannsynlig kjøpt diamanten ulovlig, siden det i motsetning til mye annet denne juveleren kjøpte i India i løpet av årene 1631-1668, ikke fantes dokumenter på akkurat denne steinen. Uansett hvordan han klarte å få tak i diamanten, var det nok ikke særlig sannsynlig at inderne ville ha den i landet sitt; blå er nemlig hinduistdødsguden Yamas farge, og representerer død og fordervelse.

Den blå fargen i Hope-diamanten skyldes mikroskopiske spor av grunnstoffet bor, og blå diamanter er svært sjeldent. Da Hope-diamanten som rådiamant ble smuglet/importert til Europa, veide den 122 carat, men den ble slipt til 67,5 carat i 1673. I 1673 var diamanten i Ludvig 14. sin eie, kjøpt for 893 731 livres, eller rundt 42 millioner kroner, av Tavernier – som i tillegg fikk tittelen Baron etter kjøpet.

Tavernier ble imidlertid senere drept av villhunder i Russland.

Ludvig 16. av Frankrike

Diamanten var i det franske kongehusets eie helt fram til den franske revolusjonen, da en av den franske revolusjons foregangsmenn, Georges Danton, konfiskerte diamanten fra Ludvig 16. Danton fryktet at Ludvig 16. ville bruke juvelene sine til å bestikke Europas kongelige til å igjen komme til makten, og ga dermed ordre om å konfiskere dem. Sent om natten 16. september 1792 ble imidlertid diamanten stjålet av ukjente gjerningsmenn, og den blå diamanten forsvant.

Ludvig 16. ble som kjent halshogd i 1793, samme år som sin kone Marie Antoinette.

Tyveriet har aldri blitt oppklart, men det ryktes om at diamanten ble brukt som bestikkelse fra de franske revolusjonærene til hertugen av Braunschweig, Karl Wilhelm Ferdinand, som ledet de prøyssiske og østerrikske hærene som angrep det revolusjonære Frankrike i 1792. Beslutningen hertugen tok 18. september om å trekke seg uten kamp, kan ifølge ryktene ha en god forklaring.

Tjue år etter tyveriet, dukket det opp tre blå diamanter, presentert av juvelér Daniel Eliason. Selgeren av diamantene var ukjent. Disse diamantene var høyst sannsynlig den samme blå diamanten som ble stjålet fra Ludvig, nå delt i tre. Diamanten ble kjøpt av den engelske kong George 4., som hadde diamanten helt til sin død i 1830. Kong George ble erklært sinnssyk og det viste seg etter hans død at han også hadde opparbeidet seg en masse gjeld, og den blå diamanten måtte tvangsselges fra boet.

Henry Philip Hope – mannen som ga navn til denne berømte diamanten.

Den irske juveleren Henry Phillip Hope var kjøper av diamanten, som ble værende i Hope-familien de neste 71 årene. I løpet av disse årene fikk også diamanten sitt navn. Da Hope-familien i 1902 gikk konkurs, begynte ryktene å svirre rundt den forbannede diamanten – ikke minst på grunn av en rekke mistenkelige dødsfall i familien.

Simon Frankel kjøpte diamanten i 1901, og fikk den over til USA. Her skiftet den eiere en rekke ganger:

Sultan Abdul Hamid

• Jacques Colet kjøpte Hope-diamanten fra Simon Frankel. Han begikk senere selvmord.
• Prins Ivan Kanitovski kjøpte den fra Colet. Han ble drept av russiske revolusjonære.
• Kanitovski lånte bort diamanten til sin elskerinne, som senere ble myrdet – av ham.
• Simon Mencharides (eier av diamanten i 1908), ble drept sammen med sin kone og sine barn.
• Sultan Abdul Hamid kjøpte Hope-diamanten i 1909 og ble styrtet under en revolusjon samme år

 

Familien Cartier fikk i 1910 kjøpt diamanten for tre millioner kroner, en pris som avspeilet diamantens rykte.

Forbannelsen den yngste sønnen i Cartier-familien fant på, som jeg nevnte innledningsvis, viste seg å være fornuftig, for den styrtrike Evalyn Walsh McLean ble fascinert av historien og fikk sin mann Ned til å kjøpe diamanten for 10 millioner kroner i 1911. Ned var eier av Washington Post, og familien var svært rike. I 1919 omkom deres ni år gamle sønn i en bilulykke, og ikke lenge etter ble Ned erklært sinnssyk. Washington Post fikk også økonomiske problemer, og ble tvangssolgt i 1933. Datteren til Ned og Evalyn skal også ha dødd av en overdose, og Evalyn skal selv ha vært avhengig av morfin.

Evalyn Walsh McLean, avbildet med Hope-diamanten rundt halsen

Da Evalyn Walsh McLean døde i 1947, hadde hun såpass stor gjeld at diamanten ble solgt for å dekke kreditorenes krav. Kjøperen her var juveler Harry Winston, som hadde diamanten fram til 1958, da den ble solgt til det nasjonale Smithsonian Institution i Washington – der den står utstilt den dag i dag. Og hvor det er mulig å besøke den.

Hvis man tør.

Det skal også nevnes at postmannen som brakte Hope-diamanten fra Winstons butikk i New York til Smithsonian Institution, senere ble alvorlig skadet i en bilulykke – og i tillegg fikk huset sitt nedbrent.

 

tt

Legg inn en kommentar