Diamantskolen: The fabulous four

 

La meg presentere de fire fineste og gjeveste edelstenene: Diamanten, safiren, rubinen og smaragden!

Som yngst av fire søsken har jeg lært følgende: Den som er størst går først. Derfor begynner vi med diamanten. Diamanten har jeg skrevet en del om tidligere i diamantskolen, så jeg skal derfor ikke bruke så mye tid på den.

 Diamanten er edelstenenes konge; den mest ettertraktede av alle. Diamanten har en hardhet på 10 på Mohs skala, og er den hardeste edelstenen som finnes. Historisk har man bevis for utvinning av diamanter så tidlig som for over 4 000 år siden, i India, men det var først i 1456 interessen våknet for steinen – da Louis de Berqueur oppdaget hva sliping faktisk gjør med en diamant. India sto for omtrent all diamantvirksomhet helt til slutten av 1700-tallet, da det ble gjort funn i blant annet Brasil, før startskuddet for den moderne diamantindustrien gikk ved funn av diamanter i tidligere nevnte Kimberley i Sør-Afrika.

Safiren er en av de fire mest verdifulle edelstenene. Safiren er en versjon av mineralet korund, og spor av grunnstoffer som jern, krom og titan gir korunden en blå, gul, rosa, purpur, oransje eller grønn farge. Det er den blå fargen vi kjenner best og som er mest ettertraktet,

Safir har en hardhet på Mohs skala på 9,0, og det eneste som kan ripe i den er andre safirer/rubiner eller diamanter. Safirer er dermed en meget egnet smykkestein.og det er kanskje den dypblå safiren som er vakrest.

Rubinen er, etter diamanten, den aller dyreste edelstenen. Rubin kan i tillegg være dyrere enn diamanten, dersom den er av ypperste kvalitet. Rubinen er i likhet med safiren er versjon av mineralet korund – den eneste forskjellen er at rubinen får sin farge fra små mengder krom. Fargen, som er dyp rød og veldig, veldig vakker, måles i intensitet, og de ypperste eksemplarene av rubin har farge som dueblod.

Rubinen har i likhet med safir en hardhet på 9,0 (Mohs skala), og sånn sett burde den ha hatt større plass i norske smykkeskrin enn den faktisk har – rubinen er en undervurdert edelstein her til lands, spør du meg.

Smaragd er kanskje den edelstenen flest forbinder med Egypt, og det er ikke uten grunn – det er nemlig bevist at smaragd ble brukt i smykker i Egypt så tidlig som 1 800 f.kr. Kvaliteten på disse smaragdene var imidlertid ikke høy. Smaragder i smykkekvalitet finnes i Afghanistan, Brasil, Madagaskar, Pakistan, Zambia og Colombia.

Sistnevnte land har dokumentert smaragdforekomster allerede på 1500-tallet, da spanjolene kom til Sør-Amerika. Utfallet av dette besøket er imidlertid en del av verdens dystre historie, og dette lar jeg foreløpig ligge. Uansett finnes det fortsatt smaragdforekomster i Colombia, som et av de viktigste landene for denne typen edelstein; over 90 % av verdens smaragder kommer herfra.

Det er faktisk også funnet smaragder i Norge – ved Minnesund ble det drevet gruvedrift etter smaragder fra 1899 til 1909, og man kan fortsatt reise på utflukt til Minnesund for å lete etter smaragder utenfor gruvene.

Kanskje du er heldig og finner en smaragd i vannkanten ved Mjøsa i sommer?

Hvilken er din favorittedelsten?

 

 

tt

 

Diamantskolen: De fire C-ene

De fire C-ene er kombinasjonen av fire egenskaper som gjør en diamant til en diamant. Kvaliteten på hver av C-ene er avgjørende for verdien på diamanten, og dermed en viktig pekepinn å ha med seg når man er på diamantjakt.

De fire C-ene står for:

Carat – vekt
Colour – farge
Clarity – klarhet/renhet
Cut – slip

Carat
Vekten (og dermed også størrelsen) måles i carat. En carat tilsvarer 0,2 gram – og jo større diamanten er, jo mer sjelden og desto dyrere er den. En diamant på 1 carat er derfor mer verdt enn to diamanter av lik kvalitet på 0,5 carat til sammen.

Colour
Den vanligste diamantfargen er klar farge, eller rett og slett mangel på farge. Jo klarere en diamant er, jo mer er den verdt. Klare diamanter, som også kalles hvite diamanter, defineres på en skala fra D til Z, der D er den klareste hvithetsgraden – såkalt «usedvanlig hvit». Jo lenger ned på denne skalaen man går, jo gulere er diamanten; kvalitet Z kalles «tonet».

Top Wesselton brukes av Tesori Diamanter

Gulskjæret i diamanter kommer av at diamanten, som er av ren karbon, inneholder ørsmå bestanddeler av nitrogen. Mer nitrogen betyr mer gulskjær – og det er verdt å nevne det litt artige faktum at dersom gulskjæret går forbi kvalitet Z, altså har mer gulskjær, går diamanten over i en annen kategori, nemlig «fancy», og defineres fra det som en svært sjelden og dyr diamant.

Fargediamanter, eller «fancy» diamanter, finnes også i for eksempel blå, grønn og rød/rosa. Det er blant fargediamantene du finner de dyreste edelstenene, slik som Marsrosa som jeg har skrevet om her. Mens gulfargede diamanter har spor av nitrogen i seg, har blå diamanter spor av grunnstoffet bor. Rosa og røde diamanter skyldes variasjoner av krystallstrukturen.

Clarity
Nesten alle diamanter inneholder rester av ukrystallisert karbon. De fleste av disse partiklene er ikke synlig for det blotte øye. Partiklene kalles inneslutninger, og det er vel åpenbart: jo færre inneslutninger, dess bedre kvalitet på diamanten.

VS1-VS2 brukes hos Tesori Diamanter

 

Cut
Slipet av diamanten er det eneste av de fire C-ene som ikke er bestemt fra naturens side. Det er fagmannen og bare fagmannen som har ansvar for slipingen. Diamanter slipes i henhold til en matematisk formel. Det vanligste slipet for diamanter er briljantslip, og en ferdig briljantslipt diamant har 57 fasetter (flater), og får med det fram det ypperste av briljans og fargespill i diamanten.

Andre klassiske slip er prinsesse, dråpe, navette, baguette og smaragd.

Et dårlig slip kan ha dramatiske konsekvenser for utseendet på en diamant. Dårlig slip betyr dårlig symmetri og tilsvarende dårlig evne til å reflektere lyset. Uten lys og brillianse vil diamanten oppfattes som flat og kjedelig, og gjerne mindre enn den egentlig er. Har du først sett en godt slipt diamant, så vet du virkelig hva brillianse er!

 

tt

 

 

 

Diamantskolen: Oppstandelsen

Jeg har skrevet tidligere om diamantenes opprinnelse, og hvordan de blir til i jordens indre. Det er selvsagt at det er klin umulig for oss å lage kilometerlange gruvesjakter – derfor er det så fint at vi har noe som heter vulkaner.

Vulkanene er nemlig diamantenes heis opp til overflaten. Under vulkaner er det nemlig en gulrotliknende «pipe» som er fylt opp med vulkansk stein, som inneholder fragmenter fra mantelen. I de tilfeller der vulkanens piper er dypere enn 150-200 kilometer, kalles disse pipene kimberlittpiper – og det er kimberlitten som frakter diamantene opp til overflaten.

Kimberlittpipe

Kimberlitt er en svakt magnetisk bergart, og er oppkalt etter gruvestedet Kimberly i Sør Afrika, der det i 1871 ble oppdaget en kjempediamant, som satte startskuddet for den moderne diamanthistorien. Kimberlitten tar også gjerne med seg andre titaniumrike edelsteiner opp til overflaten, slik som granat, spinell og peridot – og funn av disse steinene er ofte en indikator på at det kan finnes diamanter i nærheten.

En annen viktig faktor for å få diamanter opp til overflaten, er hastigheten på vulkanutbruddet. Hastigheten må ligge på 50 til 100 kilometer i timen, hvis ikke vil diamantene bli ødelagt underveis. Går vulkanstrømmen sakte, vil nemlig diamantene bli forvandlet til grafitt.

Når den diamantbærende magmaen har ført diamanten opp til overflaten, vil erosjon, vann og vind føre diamantene med seg til sekundære leiesteder som elvesand og –grus og gamle strandavsetninger. Sekundære leiesteder er å foretrekke, siden de i motsetning til primære leirsteder – selve vulkanpipen, er lette å komme til.

Sekundært leiested

For supernerdene kan det også være interessant å vite at det i et kimberlittfelt i Juina i Brasil har blitt funnet diamanter som ble dannet mer enn 700 kilometer nede i mantelen. Disse såkalte superdype diamantene er mer ettertraktet for forskere enn for gemmologer, da det ligger (godt beskyttet – diamanten er svært motstandsdyktig mot nedbrytning) metallkorn inne i dem, som for gemmologer blir sett på som urenheter. Forskerne, derimot, ser på diamantene som kapsler med innhold som kan gi flere svar enn de hadde drømt om vedrørende jordas indre.

Og dermed er jeg tilbake på mitt mantra:

Diamanter er ikke bare diamanter.

tt

Diamantskolen: I begynnelsen var dypet

Jeg var så vidt inne på det i innlegget om hjemmelagde diamanter og Mythbusters: Diamanter er et naturens underverk, og det skal ekstremt trykk til, i tillegg til mange, mange år, før underverket åpenbarer seg og kan puttes på et smykke.

Og bare for å si det med én gang: Alle diamanter er allerede laget. Det tilkommer ikke «nye» diamanter. Diamanter er nemlig en krystallisert form av rent karbon, og dette karbonet «forvandles» til diamanter i løpet av en prosess som tar fra én til 3,3 milliarder år (dvs. 25-50 % av jordens levetid). Forvandlingen skjer selvfølgelig kun under perfekte vekstforhold: trykket i jorda må ligge på rundt 45 millioner kPA (kilopascal), og være stabilt over lengre tid. Temperaturen skal i tillegg ligge på mellom 900 og 1300 °C.

Sammenhengen mellom trykk og temperatur er ekstremt viktig, og har alt å si for at en diamant blir en diamant, og ikke grafitt (også kalt bly – altså det vi har i blyanten).

Dette spesielle groforholdet, med perfekt trykk og temperatur, finnes kun på ett sted på vår klode, nemlig i Litosfæren, mellom jordskorpen og det øvre laget av mantelen, under kontinentalplatene.

Man regner med at diamantene skapes på 150-200 kilometers dybde. De perfekte forholdene for en diamant, finnes i bergartene peridotitt eller eklogitt i områder av Litosfæren der man finner såkalte kratoner; en urgammel og stabil del av en kontinentalskorpe som har overlevd sammenslåingen og splittingen av kontinenter og superkontinenter i over 500 millioner år. Kratoner er antakelig over 2 milliarder år gamle.

Begrepet kraton stammer fra den tyske geologen L. Kober, som i 1921 lanserte begrepet «Kratogen» sammensatt av kratos og orogen, altså «stabilt fjell». Senere ble benevnelsen forkortet til «kraton».

I neste del av Diamantskolen skal vi ta for oss diamantenes ferd opp mot overflaten. Det gleder vi oss til, gjør vi ikke?

God siste maidag!

tt

 

Velkommen til tesoribloggen

Velkommen til tesoribloggen! Fra nå av skal bloggen fylles opp med dette og hint om diamanter, bling, gøyal trivia og tørr fakta. Alt dette ført i pennen av Tone Mesna, på bloggen kjent som tesoritone.

Det er ganske nøyaktig tre uker siden jeg hadde min første dag i Tesori Diamanter. Jeg skal fungere som PR- og markedsansvarlig, og skal dermed være med Terje videre på ferden for å finne nye kunder som kanskje kan kjøpe seg litt lykke og luksus hos oss.

Det er både skummelt og spennende å starte i ny jobb. Jeg tror ikke det finnes noen unntak. De første dagene i ny jobb føler du deg kanskje dum, kunnskapsløs og til overs. Det er vanskelig å tenke selvstendig de første dagene i ny jobb, noe som kan være nokså flaut, siden du skrøt på jobbintervjuet om hvor selvstendig du var. Dessuten står du ovenfor en ekstremt bratt læringskurve.

For å utnytte denne læringskurven til det fulle, både for min egen del og for leserne, vil jeg fra nå av blant annet dele det jeg lærer. Nå har jo Terje skrevet diamantskoleinnlegg på den gamle bloggen, men det blir kanskje annerledes fra en som går i læra? Jeg skal dele så godt jeg kan alt jeg lærer om diamanter – alt fra før de blir hentet opp av jordens indre til de sitter fast på et smykke, om fatninger, om de fire C-ene – og selvfølgelig også god, gammeldags trivia.

Jeg runder av dette velkomstinnlegget med å fremme følgende påstand, som heretter vil ha sitt virke som bloggens mantra:

Diamanter er ikke bare diamanter.

 

tt