Diamantskolen: The fabulous four

 

La meg presentere de fire fineste og gjeveste edelstenene: Diamanten, safiren, rubinen og smaragden!

Som yngst av fire søsken har jeg lært følgende: Den som er størst går først. Derfor begynner vi med diamanten. Diamanten har jeg skrevet en del om tidligere i diamantskolen, så jeg skal derfor ikke bruke så mye tid på den.

 Diamanten er edelstenenes konge; den mest ettertraktede av alle. Diamanten har en hardhet på 10 på Mohs skala, og er den hardeste edelstenen som finnes. Historisk har man bevis for utvinning av diamanter så tidlig som for over 4 000 år siden, i India, men det var først i 1456 interessen våknet for steinen – da Louis de Berqueur oppdaget hva sliping faktisk gjør med en diamant. India sto for omtrent all diamantvirksomhet helt til slutten av 1700-tallet, da det ble gjort funn i blant annet Brasil, før startskuddet for den moderne diamantindustrien gikk ved funn av diamanter i tidligere nevnte Kimberley i Sør-Afrika.

Safiren er en av de fire mest verdifulle edelstenene. Safiren er en versjon av mineralet korund, og spor av grunnstoffer som jern, krom og titan gir korunden en blå, gul, rosa, purpur, oransje eller grønn farge. Det er den blå fargen vi kjenner best og som er mest ettertraktet,

Safir har en hardhet på Mohs skala på 9,0, og det eneste som kan ripe i den er andre safirer/rubiner eller diamanter. Safirer er dermed en meget egnet smykkestein.og det er kanskje den dypblå safiren som er vakrest.

Rubinen er, etter diamanten, den aller dyreste edelstenen. Rubin kan i tillegg være dyrere enn diamanten, dersom den er av ypperste kvalitet. Rubinen er i likhet med safiren er versjon av mineralet korund – den eneste forskjellen er at rubinen får sin farge fra små mengder krom. Fargen, som er dyp rød og veldig, veldig vakker, måles i intensitet, og de ypperste eksemplarene av rubin har farge som dueblod.

Rubinen har i likhet med safir en hardhet på 9,0 (Mohs skala), og sånn sett burde den ha hatt større plass i norske smykkeskrin enn den faktisk har – rubinen er en undervurdert edelstein her til lands, spør du meg.

Smaragd er kanskje den edelstenen flest forbinder med Egypt, og det er ikke uten grunn – det er nemlig bevist at smaragd ble brukt i smykker i Egypt så tidlig som 1 800 f.kr. Kvaliteten på disse smaragdene var imidlertid ikke høy. Smaragder i smykkekvalitet finnes i Afghanistan, Brasil, Madagaskar, Pakistan, Zambia og Colombia.

Sistnevnte land har dokumentert smaragdforekomster allerede på 1500-tallet, da spanjolene kom til Sør-Amerika. Utfallet av dette besøket er imidlertid en del av verdens dystre historie, og dette lar jeg foreløpig ligge. Uansett finnes det fortsatt smaragdforekomster i Colombia, som et av de viktigste landene for denne typen edelstein; over 90 % av verdens smaragder kommer herfra.

Det er faktisk også funnet smaragder i Norge – ved Minnesund ble det drevet gruvedrift etter smaragder fra 1899 til 1909, og man kan fortsatt reise på utflukt til Minnesund for å lete etter smaragder utenfor gruvene.

Kanskje du er heldig og finner en smaragd i vannkanten ved Mjøsa i sommer?

Hvilken er din favorittedelsten?

 

 

tt

 

Diamantskolen: Oppstandelsen

Jeg har skrevet tidligere om diamantenes opprinnelse, og hvordan de blir til i jordens indre. Det er selvsagt at det er klin umulig for oss å lage kilometerlange gruvesjakter – derfor er det så fint at vi har noe som heter vulkaner.

Vulkanene er nemlig diamantenes heis opp til overflaten. Under vulkaner er det nemlig en gulrotliknende «pipe» som er fylt opp med vulkansk stein, som inneholder fragmenter fra mantelen. I de tilfeller der vulkanens piper er dypere enn 150-200 kilometer, kalles disse pipene kimberlittpiper – og det er kimberlitten som frakter diamantene opp til overflaten.

Kimberlittpipe

Kimberlitt er en svakt magnetisk bergart, og er oppkalt etter gruvestedet Kimberly i Sør Afrika, der det i 1871 ble oppdaget en kjempediamant, som satte startskuddet for den moderne diamanthistorien. Kimberlitten tar også gjerne med seg andre titaniumrike edelsteiner opp til overflaten, slik som granat, spinell og peridot – og funn av disse steinene er ofte en indikator på at det kan finnes diamanter i nærheten.

En annen viktig faktor for å få diamanter opp til overflaten, er hastigheten på vulkanutbruddet. Hastigheten må ligge på 50 til 100 kilometer i timen, hvis ikke vil diamantene bli ødelagt underveis. Går vulkanstrømmen sakte, vil nemlig diamantene bli forvandlet til grafitt.

Når den diamantbærende magmaen har ført diamanten opp til overflaten, vil erosjon, vann og vind føre diamantene med seg til sekundære leiesteder som elvesand og –grus og gamle strandavsetninger. Sekundære leiesteder er å foretrekke, siden de i motsetning til primære leirsteder – selve vulkanpipen, er lette å komme til.

Sekundært leiested

For supernerdene kan det også være interessant å vite at det i et kimberlittfelt i Juina i Brasil har blitt funnet diamanter som ble dannet mer enn 700 kilometer nede i mantelen. Disse såkalte superdype diamantene er mer ettertraktet for forskere enn for gemmologer, da det ligger (godt beskyttet – diamanten er svært motstandsdyktig mot nedbrytning) metallkorn inne i dem, som for gemmologer blir sett på som urenheter. Forskerne, derimot, ser på diamantene som kapsler med innhold som kan gi flere svar enn de hadde drømt om vedrørende jordas indre.

Og dermed er jeg tilbake på mitt mantra:

Diamanter er ikke bare diamanter.

tt